Tommy Sørbø var ikke mer enn sju år da han første gang ble oppmerksom på klassisk musikk. – Jeg følte noe godt og varmt inni meg. Det var som om musikken ville meg noe godt, sa han på Kunstkonferansen i Heggedal tirsdag.

Han ble tidlig grepet av kunsten, ikke bare musikken, men også den visuelle kunsten. I dag er han en av landets mest markante kunstkritikere. I sin ungdom forsøkte han seg som maler og har blant annet vært representert på Høstutstillingen. Han er konservativ, kritisk og en gnistrende foreleser. Det er kort mellom gullkornene.

Unge Sørbø gikk selv på tegnekurs. Det var croquis og akt-tegning. For en tenåring er det meget spennende når modellen er ung og vakker. Det er grenser for hvor mye en kan tillate seg å se, synes man. For det haster å bli ferdig. Det var da instruktøren bøyde seg ned til den unge kunstner: – Kan du se hva hun har mellom benene? – Mellomrommet. 

Tommy Sørbø er en av landets mest markante kunstkritikere. Foto: Preben Colstrup

Tommy Sørbø er en av landets mest markante kunstkritikere. Foto: Preben Colstrup

Blant kameratene nådde han ikke helt inn med sitt musikksyn. De varme opplevelsene fikk han ikke ved å lytte til kameratenes musikk. Rolling Stones og The Beatles. – Hvordan kan du vite at vi ikke får de samme følelsene ved å lytte til pop som du gjør når du hører klassisk, sa kameraten. Og det kunne han ikke vite. For smaken er som baken. Den er delt og midt i mellom er det bare dritt. 

Mange vil stille samme krav til kunsten som til musikken. Den skal være vakker. Og den skal ville meg noe godt. Men på et gitt tidspunkt fikk betrakteren problemer da artistene gikk fra skjønnhet til sannhet. Chr. Krogh og Edvard Munch malte begge syk pike. Begge hadde nære familiemedlemmer som døde tidlig og ingen av bildene var skjønne. Men de var sanne.

Se verdien
I moderne tid har det utviklet seg en mer radikal form for kunst. Man kunne ta en slamsuger eller en urinal og plassere dem et helt annet sted og kalle det kunst. Man kunne finne ting andre kaster, se verdien i det, og når rette person kalte det kunst. Ja, da ble det kunst og verdien steg til svimlende høyder. 

Det var kunstneren Duchamps som i 1917 fant en urinal. Denne ville han bruke for å gjøre kunsten ny og rikere. Han plassert den et annet sted enn der man pleide å bruke urinaler. Dermed fikk den høy verdi.

Over en million kroner
Så sent som i 1991 fant Michelangelo Pistoletto gamle skap med speildører og bord som skulle kastes fra Norges bank. Disse plasserte han i utstillingslokalet opp ned i Nasjonalmuseet. Da utstillingen var ferdig ville vaktmesteren kaste det, men ble stoppet av direktøren. Dette var kunst. Og de ble kjøpt tilbake til Norges bank for over en million kroner.  

Da Andy Warhol i sin tid fikk se Odd Nerdrums bilder sa han: – Hvorfor ikke? – Når et urinal kan bli kunst, hvorfor kan ikke kunst bli kunst, var Sørbøs slående kommentar.